Eg høyrer du kviskrar
Menneske kan til tider vere harde, både mot seg sjølv og andre. Dette gjeld kanskje spesielt unge menneske, som er i ei spesiell og tøff periode i livet, men eg trur òg det gjeld mange godt vaksne. Dei fleste av oss ynskjer å verte godt likte, og for ein del betyr nok det å innpasse seg dei uskrivne reglane i samfunnet, gli inn i mengda, ta val ut frå kva samfunnet meiner er rett, medvitande eller ei. Men kva om du skil deg ut, om du ikkje klarar, eller ikkje har lyst til å vere som dei andre? Baksnakking og utfrysing skjer alt for ofte, på grunnskulen, vidaregåande skule, universitet og høgskular, arbeidsplassar og i fritida. Sjølv vert eg ofte ukomfortabel og stum, når nokon snakkar dårleg om andre, eller dei gongane eg har overhøyrt samtalar om meg sjølv. Det er ikkje så lett å gå til motmæle, sjølv om eg både burde, og har all rett til det. Har det vorte litt for lett å slenge rundt seg med kommentarar om folk som ikkje er til stades? Og kvifor er det så vanskeleg å